Villa-des-Platanes og Cité-du-Midi, to fredfulle tilfluktssteder midt i Pigalles stemning

Villa-des-Platanes og Cité-du-Midi: to områder du ikke må gå glipp av når du går mellom Place Blanche og Place Pigalle, to grønne og originale blindveier i nabolaget som ligger oppover Boulevard de Clichy:

på nummer 58, Villa-des-Platanes, en eksklusiv bolig- og grøntområde fra 1800-tallet
og, 50 meter lenger borte, på nummer 48, Cité-du-Midi, et grønt hjørne med landsbypreg

Disse to områdene, som er totalt forskjellige og motsatte, forenes i sin originalitet midt i dette ellers berømte turiststrøket i Pigalle.
Villa-des-Platanes
Villa des Platanes er virkelig skjult bak et smijernsgitter på nummer 58 Boulevard de Clichy. Det dreier seg om en boligkompleks fra slutten av 1800-tallet. Du må enten være beboer eller invitert for å få muligheten til å komme inn i den første, fredelige og rokokkoaktige gården. Og dette er bare begynnelsen, for det er et stort og bemerkelsesverdig kompleks som består av flere boligbygg og en behagelig grønn lunge som strekker seg helt til Rue Robert Planquette, som igjen munner ut i Rue Lepic. Dette verket er skapt av arkitekten Deloeuvre i 1896.
En underlighet midt i Montmartres festlige hjerte
Midt i det « festlige Montmartre » (andre halvdel av 1800-tallet) skjuler det seg faktisk en sjeldenhet i nabolaget. Overraskelsen er stor når man oppdager roen og det maleriske preget til Villa des Platanes. Midt blant sexbutikkene, strippeklubbene og andre suspekte fornøyelsessteder i Pigalle, ville man ikke forvente å finne dette hemmelige og nesten glemte stedet.
Det man kan se av Villa-des-Platanes fra Boulevard de Clichy
Det doble smijernsgitteret er praktfullt. Kontrasten mellom de røde mursteinene, de hvite stukkaturene og de utskårne svarte balustradene, sammen med de halvsirkelformede bow-vinduene, gjør fasaden unik.
Det man ikke kan se fra Boulevard de Clichy
De som er nysgjerrige nok til å kikke gjennom de to smijernsgitterne, vil oppdage et enestående sted. Innerst i den første indre gården troner en bygning inspirert av renessansen, med en dobbel hesteskoformet trapp toppet av to statuer som holder fakler. Men dette er bare fasaden til et stort boligkompleks med like behagelig som unikt preg, omgitt av en praktfull grønn lunge.

Slik strekker det seg en rekke bygninger fra slutten av 1800-tallet mellom Boulevard de Clichy og Rue Robert Planquette (bak), der nesten 400 heldige beboere fremdeles bor den dag i dag! Det er lett å forstå hvorfor disse beboerne er så bestemte på å bevare sitt paradis, der det gjelder strenge regler som må overholdes. Villa des Platanes er en privat bolig. Likevel åpner enkelte kunstnerverksteder dørene én eller to ganger i året ...
Villa des Platanes’ opprinnelse
Grunnstykket som alle disse bygningene er reist på, strekker seg helt til Rue Robert Planquette, tidligere Rue des Tilleuls. Det var her « enclos Lucas » lå. Siden 1830 huset det Villa des Tilleuls, typisk for disse berømte landstedene eller « folies » som den velstående borgerskapet på den tiden lot seg bygge.

Villa des Platanes ble bestilt i 1896, under ledelse av den lokale, anerkjente arkitekten Léon Deloeuvre. En blanding av gotikk, art nouveau og renessanse, er bygningen typisk for sin tid – overstrømmende og praktfull. Det viser seg at den åpne gården like etter steinbuene også huser kunstnerverksteder og en « folie » fra 1800-tallet.

I løpet av den romantiske epoken (midten av 1800-tallet) het villaen Les Platanes tidligere « Californie ». Det sies at Marie Duplessis, elskerinnen til forfatteren Alexandre Dumas fils mellom september 1844 og august 1845, skal ha bodd der. Det var hun som inspirerte til figuren « Kameliadamen » hos denne fremstående franske forfatteren, som har skapt noen av de største verkene i fransk litteratur. I romanen dør Kameliadamen svært ung av tuberkulose. I virkeligheten døde Marie Duplessis av tuberkulose bare 23 år gammel, i fullstendig fattigdom. Det skjedde 3. februar 1847 i Paris. Ektemannen hennes, grev de Perregaux, som hun hadde giftet seg med i 1846, lot henne gravlegge på nytt 16. februar for å gi henne en verdig begravelse, og lot henne flytte til Montmartre-kirkegården. Der hviler hun fortsatt i en liten, alltid blomsterdekorert grav med de enkle ordene: « Her hviler Alphonsine Plessis ».

Alexandre Dumas fils skrev senere et skuespill basert på romanen, som hadde premiere i 1852. Året etter lot komponisten Verdi seg inspirere av den til sin berømte opera *La Traviata*, der Marie ble fremstilt under navnet « Violetta Valéry ».
Episode fra Pariskommunen (1870)
Denne fredfulle tilfluktsstedet er også rammen om flere skatter knyttet til Pariskommunen. Montmartre var nemlig et av de siste motstandsfokusene på den tiden, og kvarteret var åsted for mange blodige trefninger under den såkalte « blodige uken ». Villaen Les Tilleuls var et symbolsk sentrum for konflikten. Da villaen Les Platanes ble bygget i 1896, ønsket en anonym kunstner å hedre de stridende ved å dekorere bygningene med flere relieffer som skildrer hendelsene fra denne perioden.

Cité-du-Midi
Cité-du-Midi er en gate i 18. arrondissement i Paris, i bydelen Grandes Carrières i Montmartre, som munner ut i 48 boulevard de Clichy. Det er en blindvei på bare 100 meter, men med en særegen karakter i dette spesielle området, Pigalle.

Opprinnelse og sjarm ved blindveien Cité-du-Midi
Det ser ut til at gaten har fått navnet sitt fra noen av de første beboerne, som kom fra Midi (den franske middelhavskysten). Denne grønne blindveien var utvilsomt en tidligere arbeiderbebyggelse. Den stammer sannsynligvis fra midten av 1800-tallet. De vakre husene, de sjarmerende paviljongene og de vakre villaene fra 1800-tallet, delt opp i små leiligheter, samt den brokete arkitekturen reiser like mange spørsmål som det er bygninger. De hvite veggene, som om de er kalket, er opplyst av fargesterke vinduslemmer og forseggjorte dører som minner om art deco eller maurisk stil på avstand.

Verdt å merke seg: De to sirkulære områdene ved inngangen og enden av blindveien gjorde det mulig for hest og vogn å snu.

Guidet omvisning i de mest spesielle bygningene og deres historie
I nr. 3 stod « Villa Amandine » tidligere for en gymnastikksal for artistene fra Moulin Rouge. På 1990-tallet kunne man fortsatt se en stor maling som hang som dekorasjon. Salen er senere blitt ombygd til leiligheter.

I nr. 5 stod den lille bygningen ved veien tidligere som stall. Fra 1998 til 2008 huset den « Institutt for forskning på jazzens historie i Frankrike ». Bak bygningen ligger en liten bygning foran en beplantet gårdsplass der det stod et praktfullt fikentre. Det måtte felles fordi røttene truet murene rundt.

I nr. 6 har dette huset huset både en kabaret, et lite museum for modelljernbaner og et fotostudio før det ble et hus for samtidskunst. « The box in Paris » har en loftslignende innredning og egner seg perfekt til utstillinger. Den tilbyr også overnatting. Mer informasjon på http://www.theboxinparis.com

På nr. 7 finner du flere interessante bygninger. Først et tidligere snekkerverksted, som også er ombygd til leilighet. Det har fortsatt en vakker fasade i murstein og bindingsverk. Lenger opp har et tidligere lager bevart sin trefasade malt svart.

På nr. 10 bodde Jean-Baptiste Clément, en sangerskriver fra Montmartre og kommunard, kjent for sine mest berømte sanger *Le Temps des Cerises* – *La Semaine sanglante* og barnesangen *Dansons la capucine*. Han bodde her i 1871, under opprøret Kommunen i Paris.

På nr. 12 ligger det tidligere « Bains Douches Pigalle ». Den pittoreske fasaden i art nouveau-keramikk er fortsatt intakt. Det var en tid da pariserne fremdeles kom hit for å vaske seg. Nå huser bygningen et kunstneratelier.

På nr. 14 står en liten, sjarmerende bygning som tidligere var et bordell, som det var mange av i nabolaget. De unge kvinnene ventet på kunder, sittende i den lille hagen.

På nr. 16 skjuler den høye muren faktisk en moderne loftsleilighet på flere nivåer. Foran ligger en stor hage, og bygningen var lenge eid av en utenlandsk fotograf.

På nr. 15 avsluttes Cité-du-Midi med et halvrundt hus med en stor terrasse. Denne nedre delen er forbundet med bygningen i murstein bak og danner en stor privat bolig. Den runde formen gjorde det mulig for hest og vogn å snu uten å måtte « bakke».

Cité-du-Midi er en samling av bevarte minner fra fortiden, gjenoppfunnet og tilpasset vår tid. Det er et av disse spesielle stedene, utenfor de vanlige turistrutene, som man bør skynde seg å besøke før de stenges for allmennheten. Innbyggerne har nemlig samlet underskrifter for å få installert en port ved inngangen. Så vidt jeg vet er det foreløpig ikke noe planer om dette, men jeg frykter at pariserne som elsker byen snart ikke lenger vil kunne spasere her.