Maison de Victor Hugo, der han skrev sine største verk som De elendige

Victor Hugos hus ligger på 6 Place des Vosges, i Paris 4. arrondissement. Det er det tidligere Rohan-Guémené-paléet. Victor Hugo leide leiligheten i andre etasje i seksten år, fra 1832 til 1848. Etter hjemkomsten fra eksil i 1870, bodde han fra 1878 i sin leilighet på Avenue d’Eylau, der han døde i 1885.
Verdt å merke seg: Victor Hugos museum i Hauteville House, på Guernsey (De kanalske øyer).
Hauteville House er en bolig, i dag Victor Hugos museum, beliggende i 38 Rue Hauteville i Saint-Pierre-Port, Guernsey. Dette var Victor Hugos bosted i de fjorten siste årene (1856–1870) av hans nitten år lange eksil. Det var i dette huset at forfatteren skrev eller fullførte flere av sine hovedverk, som: Les Misérables, Les Travailleurs de la mer, L’Homme qui rit, La Légende des siècles, Théâtre en liberté…

Victor Hugos hus på Place des Vosges: seksten år med intens skaperglede
Det var i arbeidsværelset i denne leiligheten at Victor Hugo skrev flere av sine store verk: Lucrèce Borgia, Les Burgraves, Ruy Blas, Marie Tudor, Les Chants du crépuscule, Les Voix intérieures, Les Rayons et les Ombres, store deler av Les Misérables, begynnelsen på La Légende des siècles og Les Contemplations. Han ble valgt inn i Det franske akademi, utnevnt til pair av Frankrike, og deretter deputert for Paris.
Men også seksten år med sosialt, politisk og familiemessig liv
Victor Hugo levde seksten år med sosialt, politisk og familiemessig liv. Her mottok han sine venner Lamartine, Alfred de Vigny, Alexandre Dumas, Honoré de Balzac, Prosper Mérimée og Sainte-Beuve.

Det var også i denne perioden at datteren hans, Léopoldine, giftet seg med Charles Vacquerie (1817–1843) den 15. februar 1843. Mandag morgen den 4. september samme år, rundt klokken ti, gikk Charles Vacquerie om bord i en robåt på Seinen sammen med sin onkel, Pierre Vacquerie (1781–1843), sin sønn Arthur, elleve år gammel (1832–1843), og sin hustru Léopoldine. De var på vei til notaren Me Bazire i Caudebec, en halv mil fra Villequier. På vei tilbake, mellom to åser, kom en uventet vindkast og veltet båten. Charles’ desperate forsøk var forgjeves. Da han så at han ikke kunne redde sin hustru, nektet han å bli reddet og dyppet seg en siste gang ned i vannet, og ble igjen med henne i døden. Léopoldine var bare nitten år gammel.

Dødsfallet til datteren og svigersønnen, begge tidlig og tragisk, skulle få stor innflytelse på Victor Hugos verk og personlighet. Han viet dem mange dikt, blant annet *Demain, dès l'aube…* og *À Villequier* i *Pauca meae*, den fjerde boken i *Les Contemplations*, samt *« Elle avait pris ce pli… »*. Forsvinningen til Léopoldine skulle prege datteren Adèle, som da var 13 år gammel, i en slik grad at det svekket tenåringens mentale helse. Hun døde femti år senere på et psykiatrisk sykehus.
Eksilet fra 1852 til 1870. Victor Hugo mot Napoleon III Under statskuppet 2. desember 1851 av Louis-Napoléon Bonaparte forsøkte Victor Hugo uten hell å organisere motstand. Etter å ha blitt motstander av makten forlot han Frankrike 11. desember for Brussel, hvor han oppholdt seg i åtte måneder. Dette var begynnelsen på et eksil som skulle vare nitten år, først tre år på Jersey, deretter på Guernsey. En måned senere, 9. januar 1852, ble det utstedt et deportasjonsdekret som forbød 66 tidligere deputerte, deriblant Victor Hugo, opphold i Frankrike av hensyn til den alminnelige sikkerheten. Eksilet, som opprinnelig var ufrivillig, ble frivillig i 1859 da Victor Hugo nektet å vende tilbake til Frankrike til tross for amnestien han ble tilbudt.
Presentasjonen av Victor Hugo-huset: forfatterens kronologiske løp Victor Hugo-huset er et museum. Samlingene ble til på initiativ av og rundt legatet etter Paul Meurice til byen Paris i 1902. Som venn og testamentfullbyrder av poeten hadde han fått i oppdrag å bevare hans arv. 1902 markerte hundreårsjubileet for Victor Hugos fødsel.

Besøket på museet gir mulighet til å oppdage leiligheten på 2. etasje som Hugo-familien bodde i. Her blir Victor Hugos liv skildret på en enkel måte: før eksilet, under eksilet og etter eksilet.

Gjennomgangen presenterer ungdomstiden hans, de første årene av ekteskapet med Adèle Foucher; den røde stuen minner om oppholdet hans på Place Royale (det tidligere navnet på Place des Vosges).

Det kinesiske stuen og de to rommene som følger, skildrer eksilet fra 1852 til 1870.

Det nest siste rommet i Victor Hugo-huset, kalt Arbeidsrommet, minner om familiens tilbakekomst til Paris i 1870 og forfatterens siste år i leiligheten sin på avenue d’Eylau. Her kan man beundre det berømte portrettet av ham malt av Léon Bonnat. Det siste rommet er en rekonstruksjon av dødsrommet fra 1885 på avenue d’Eylau.

Leiligheten i første etasje viser regelmessig skiftende temporære utstillinger og, i rotasjon, de seks hundre tegningene museet eier av de tre tusen som forfatteren laget. Disse verkene skildrer arkitektoniske og maritime elementer. Grafikkrommet og biblioteket, som inneholder elleve tusen verk om Victor Hugos liv og forfatterskap, er tilgjengelig for forskere etter avtale.
Overføringen av Victor Hugos aske til Panthéon i Paris Det var 1. juni 1885, ti dager etter hans død, at Victor Hugos aske ble ført direkte til Panthéon.

I samsvar med hans siste ønsker foregikk seremonien i «de fattiges likvogn». Dekretet av 26. mai 1885, vedtatt med 415 stemmer mot 418, tildelte ham statsbegravelse og gjorde Panthéon til et verdslig monument igjen.

Før asken ble overført, stod liket utstilt natten mellom 31. mai og 1. juni under Triumfbuen, dekket av en svart krepp. På dagen for overføringen strakte prosesjonen seg over flere kilometer, med nesten to millioner mennesker og 2 000 delegasjoner som kom for å hedre ham for siste gang. Han var da den mest populære franske forfatteren i sin tid, og hadde i flere tiår vært ansett som et av de fremste monumentene i fransk litteratur.