Dalidas hus i Montmartre, privatbolig, utsikt over Paris

Dalidas hus ligger i 11 bis rue d’Orchamps, på Butte Montmartre i Paris. Gaten er fredelig og minner om landsbygda og friheten – akkurat det Dalida søkte midt i Paris. I et TV-intervju i 1975 uttalte hun: «Jeg har alltid elsket Montmartre, jeg fant det så fredelig og rolig at jeg kjøpte dette huset med en gang jeg så det», og la til at dette kvarteret minnet henne om landsbygda midt i Paris.
Dalidas hus, fra mai 1962 til hennes død 3. mai 1987
I mai 1962 drev hennes behov for plass og frihet henne til å flytte til Montmartre og kjøpe denne herskapshuset fra 1900-tallet, «Château de la Belle au Bois Dormant», skjult bak høye murer.

Forfatteren Céline bodde her fra 1929, og senere i nærheten, i rue Girardon. Det var en greve som kjøpte huset. Da hans kone døde i 1961, ble det satt til salgs. Både Dalida og Jean-Paul Belmondo var interessert, men det var Dalida som vant budrunden.

Etter Dalidas død ble eiendommen solgt og delt opp i flere luksusleiligheter. En av disse leilighetene, på 100 m², ble solgt for ikke mindre enn 2,3 millioner euro!

Det er fortsatt mulig å beundre denne residensen fra utsiden.
Et ideelt sted å bo på Butte Montmartre
Et par skritt fra place du Tertre, på høydene av Montmartre, fører rue d’Orchamps opp til toppen av rue Lepic, rett overfor Moulin de la Galette. Turister kommer sjelden hit. En oase av ro midt i byen. Fra huset har man utsikt over hele Paris. Moulin Rouges vinger skimtes mot himmelen.

Huset har tre etasjer og en vakker balkong vendt mot sør i Paris. Herfra hadde Dalida utsikt over La Madeleine, Hôtel des Invalides og, lenger borte, Eiffeltårnet.
Livet i Dalidas hus på Montmartre
Dalida flyttet inn i dette huset i mai 1962. Etter Cannes-festivalen året før, som hadde beseglet bruddet med Lucien Morisse, som hun overlot leiligheten i rue d’Ankara til. I noen måneder bodde hun hos moren og brødrene sine, i en duplex hun hadde kjøpt til dem i femtende arrondissement. Bare lenge nok til å finne dette drømmehuset på Montmartre.

Mellom turnéer i Frankrike og utlandet, husker de nærmeste søndagsettermiddagene på rue d’Orchamps, der de spilte kort (rummy – Dalida hatet å tape). Her ble det også utvekslet tusen og en slags showbusiness-sladder… og enorme salater.

En attraksjon for fansen allerede i hennes levetid
Huset var allerede en valfartssted mens hun levde. Noen fans tilbrakte timer på å vente på at hun skulle komme ut. Ariane Ravier forteller i boken sin *Dalida passionnément* (Favre forlag) om en hendelse: Scenen utspiller seg på Orlandos kontor, Dalidas bror: «Hun stormer ut og skriker: «Jeg orker ikke mer! Jeg ringer politiet! Det tar ikke lang tid!» Hun skriker, rød som et kirsebær… Bruno klarer å roe henne ned, og forestiller seg skandalen: politiet på rue d’Orchamps! «Men slipp det. Ignorer dem.» «Jeg orker ikke mer. Jeg er syk, jeg må til legen og jeg må smøre meg, jeg må forgifte meg fordi jeg vet de kommer til å være der. Jeg orker ikke mer. Jeg vil ha fred.»»

Men hun visste også hva hun skyldte fansen sin. I april 1986 ble en ung beundrer til og med invitert til lunsj hos henne, sammen med rundt tjue andre. Hun var langt fra bildet av den glitrende stjernen. «Hun var veldig naturlig og jovial. Hun tok imot oss i jeans og uten sminke, og tok seg tid til å snakke med hver og en av oss.» Årene går, men hun har ikke glemt idol sitt: «Jeg lever gjennom henne. Hun gir meg god humør hver dag.»

Hun likte også sitt nabolag. Dalida pleide å gå på Moulin de la Galette, 50 meter fra hjemmet sitt, der hun alltid satte seg ved bord nummer tre, like ved vinduet.